Mai 2023: Vår varme hånd kan ikke lenger nå deg

MÅNEDENS SALME MAI 2023

Vår varme hånd kan ikke lenger nå deg
T og M: John Bell 2005   O: Hans–Olav Mørk 2008

Vi mennesker lærer aldri så raskt, og så mye, som det vi gjør i våre aller første leveår. Bevegelser og finmotorikk, utviklingen av språk og sosialt samspill – små barn er både utrolig smarte og utrolig sterke. Ikke la ettåringens babling og snubling lure deg til å tro noe annet!

Små barn er samtidig veldig sårbare. Av alle barn som dør før de fyller 18 år, dør mer enn 90 prosent innen de har fylt fem. Norge (og en håndfull andre land) kan være glade for å ligge nederst på FNs globale statistikk: Her dør to av 1000 barn før fylte fem år, langt under gjennomsnittet i verden.

Men for dem som har fulgt et lite barn til graven, er det ingen trøst i slike tall. Døden tar ingen statistiske hensyn. For hvert lite barn som dør, finnes det sorg nok for mange liv.

Norsk salmebok fikk i 2013 to nye salmer med tekster som omhandler det å miste et barn. Men fremdeles er det behov for salmer som forsøker å gi ord og toner til det store sorgens landskap som åpnes når et barn dør. En slik salme finner vi i Kirkerådets salmedatabase som oppdateres jevnlig med «suppleringssalmer».

Vår varme hånd kan ikke lenger nå deg har tekst og melodi av skotten John Bell, som ellers er godt representert i Norsk salmebok (bl.a. nr. 434, Det er navnet ditt jeg roper). Teksten er nydelig oversatt av Hans–Olav Mørk.

Åpningslinjen er en henvendelse til det døde barnet, fra foreldrene eller andre i barnets nære krets: «Vår varme hånd kan ikke lenger nå deg / og vugge deg og stryke bort din gråt, (...)» Gjennom de tre første versene snakker salmens «vi» direkte til barnet – med stor kjærlighet og stort savn.

Teksten benytter seg noen steder av bilder fra hav og sjø (barnet som vugges, stille hav, vår båt, livets reise). Det maritime preger imidlertid ikke teksten i påfallende grad, men er fint integrert i helheten.

«Men den du var, vil alltid leve hos oss» (v.2) rommer en sår og sterk anerkjennelse av at et liv alltid er fullverdig, selv om det ble altfor kort. Og sorgen over barnets tapte fremtid uttrykkes med et lengselsfullt spørsmål (v.3): «Hvem vet hva livets reise kunne gitt deg (...)?»

I de to siste versene (4–5) henvender tekstens «vi» seg ikke lenger til barnet, men til Gud. Og det skjer «gjennom trette tårer, sorg og sinne / og alt vi ikke orker å forstå» (v.4), før teksten våger seg på et forsiktig forsøk på forsoning – med livet og med døden: «(...) ha takk, vår Gud, for barnet som du ga oss.» Dyp sorg kan romme dyp takknemlighet.

Siste vers henter opp igjen «vugge»-bildet fra åpningslinjen. Nå er det ikke lenger «vi», men Gud som skal vugge barnet: «Ta barnet vårt og vugg det i din favn, / og la oss våkne sammen opp en morgen / bak alle savn.»

Melodien har, i likhet med mange av Bells melodier, et klart vise- og folketonepreg. Det er en enkel og sangbar melodi med vuggende bevegelser som står godt til tekstens tidvis maritime bilder.

På YouTube finner du denne gripende innspillingen av salmen fra Ilen kirke, fremført av Ingvild Yrke (sang) og David S. Hamnes (flygel).

Kirkerådets «suppleringssalmer» er tilgjengelig via digitalt abonnement (se: gudstjeneste.no) eller som trykte notehefter (se: eideforlag.no)

«Vår varme hånd kan ikke lenger nå deg» forsøker å gi ord til sorgen over å miste et barn.