Januar 2014: Snehvit er natten, klar og kold
Estrid Hessellund & Sindre Eide:
Månedens salme januar 2014
Snevit er natten, klar og kold (N13:838)
T: Arnulf Øverland 1962
M: Kjell Mørk Carlsen 2008
Arnulf Øverland hjelper oss med å sette ord på våre følelser og tanker når vi nå har gått inn i et nytt år. I diktsamlingen «På Nebo berg», som kom ut i 1962, finner vi diktet «Snehvit er natten». Det begynner slik:
Snehvit er natten, klar og kold.
Det nye år går inn.
Fra alle tårn slår klokken tolv
og samler alle sinn.
Diktet er tatt med i Norsk salmebok 2013 (nr. 839) med en vakker og meditativ melodi av Kjell Mørk Karlsen. Melodien er nyskrevet til denne teksten i forbindelse med arbeidet med salmebokforslaget i 2008.
Mange vil synes det er ganske oppsiktsvekkende at Øverland er representert i salmeboken, han som ble anmeldt for blasfemi etter foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» som han holdt i Studentersamfunnet i Oslo i 1933. Men at salmen forsvarer sin plass rett og slett ut fra poetisk kvalitet og tekstens innhold er det ingen tvil om.
Årsskifte betyr også årsoppgjør – også i våre personlige liv. Vi reflekterer over det som ligger bak oss og mange av oss har nyttårsforsetter. Vi bestemmer oss for noe vi vil få til på en bedre måte i det året som liger foran. Øverland hjelper oss med dette:
Forlat oss da i denne stund
hva ondt vi kan ha gjort!
Kan hende grov vi ned vårt pund!
men vend deg ikke bort!
Årsskifte innebærer også fortvilelse, sorg og smerte – både i eget liv, familie og nærmiljø og i den verden vi lever i. Avslutningen av Øverlands dikt opplever jeg som gode trøsteord i møte med livets mange forskjellige og smertelige «hvorfor?»:
Vår dag er kort. Vår angst er stor
ved tidens åpne grind.
O Gud, er det en sorg på jord,
som ikke og er din?
Allerede i 1943 skrev Ronald Fangen i et essay: «Det er lenge siden det er oppstått en virkelig stor salmedikter i Norden. Det er mitt håp at han skal komme, for vi trenger salmer i vårt tids språk. Hadde ikke Øverland fått kristendommen i vrangstrupen, ville han ha vært mannen.» 70 år senere er Øverland representert i Norsk salmebok med en tekst som så absolutt er skrevet «i vårt tids språk». Også i 2014 opplever jeg det slik.
Ville Øverland ha motsatt seg å ha med et av sine dikt i en salmebok? Det er selvsagt et hypotetisk spørsmål. De som forvalter rettighetene til Øverlands tekster, har gitt tillatelse til at den er tatt med. Det er også interessant å merke seg at Lars Roar Langslet i et innlegg i Aftenposten for en tid tilbake begrunnet denne bruken av diktet ut fra sitt personlige kjennskap til Arnulf Øverland.