Juni 2014: No livnar det i lundar
Estrid Hessellund & Sindre Eide:
Månedens salme juni 2014
No livnar det i lundar (N13:844)
T Elias Blix (1875)
M Ludvig M. Lindeman (1865)
NYTT LIV AV DAUDE GROR
Hvilken salme er det som synges aller mest på denne tiden av året? Jeg tror ikke noen overgår «No livnar det i lundar». Salmen er blitt folkeeie, i alle fall slik den vanligvis synges. Den er nærmest obligatorisk i konfirmasjoner og bryllup på vårparten. Men da synges som regel bare de to første og de to siste versene. Og det fungerer godt. Slik fremstår salmen som en hyllest til vårens under – at «nytt liv av daude gror gror» (vers 1-2). I de to siste versene gir Blix oss et glimt av den aller siste vårløysing:
då me med vigsla tunge, / med kjærleik heil og klår,
alt utan brest og sprunge / skal lova Herren vår!
Men ved å utelate versene fra tre til ti går vi glipp av den fantastiske pinsefortellingen som Elias Blix gir oss med denne salmeteksten. Alle de tolv versene henger sammen. Blix knytter pinsens under sammen med vårens under, og med kirkens historie også i vårt eget land. I femte vers beskrives åndelige mørketider:
Men stundom kom det kulde / på Herrens kyrkjemark.
Det var som Gud seg dulde, / og borte var Guds ark.
Her benytter Blix et bilde fra Det gamle testamentet. Paktens ark som et symbol på Guds nærvær. Under jødenes fangenskap i Babylon opplevde de Guds fravær. Arken var ikke med dem i fangenskapet. Den var langt borte, i den hellige byen, Jerusalem, som de lengtet etter og drømte om. Slike mørketider oppleves igjen og igjen i kirkens historie. Det beskriver Blix i det sjette verset:
Det var dei mørke dagar, / Guds ord var fåhøyrd segn.
Og hjarta frys og klagar, / det saknar sol og regn.
Men så skjer underet. Liv og lys vender tilbake, som et vårens under. Og det skjer ved at Gud sender sin Ånd, slik det uttrykkes i vers syv og åtte:
Så sende Gud sin Ande / som dogg på turre jord.
Då vakna liv i landet, / då grøddest vent Guds ord.
Då er det sæle tider / for Kristi kyrkjegrunn.
Då lauvast det i lier, då livnar det i lund.
Då ljosnar tungebandet, då kved Guds folk i kor. Slik avsluttes det niende verset. Det henspilles på pinseunderet, slik vi leser om det i Apostlenes gjerninger, kapittel 2. Tunger av ild satte seg på alle disiplene. «De ble fylt av Den hellige ånd og begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne» (Ap gj 2,4). Og underet skjer på ny og på ny – i kirkens og den enkelte troendes historie. Gud sender sin Ånd. Det skapes nytt liv som «av daude gror».
Salmen ble første gang publisert anonymt i Nokre Salmar, gamle og nye (hefte III)i 1875. Den er full av hentydninger til nordnorsk natur. Midnattssolen beskrives i 3 vers: «sumar utan kulde og utan solarglad (solnedgang). I vers 6 hentydes det til mørketiden, og i det niende verset ser vi for oss den storslåtte naturen «fra fjell og ned til fjor.»
Vi kan ikke tenke oss denne salmen uten sammen med Ludvig M. Lindemans enkle og sangbare melodi. Melodien ble opprinnelig skrevet til en annen salme, men etter at den i 1889 første gang ble benyttet til No livnar det i lundar, har tekst og melodi vært uatskillelige.
No livnar det i lundar hører hjemme på høytidsgudstjenester i landets kirker på Pinsedag – og selvsagt med alle versene! Fordel dem gjerne mellom menn og kvinner – slik: Alle synger de to første og de to siste versene. Versene 3-10 synges vekselvis av kvinner og menn.
Då skin det over strender / som sol ein sumarkveld
Då gløder kring i grender / ein heilag altareld.
Mange har lagt ut sin versjon av No livnar det i lundar på Youtube. Men de fleste har bare med de to eller tre første og de to eller tre siste versene. Slik som i dette klippet:
Her er en versjon med forsanger og forsamling hvor alle de tolv versene er med:
Flere opplysninger om månedens salme finner du i:
Nytt norsk salmeleksikon, bind III, Akademia forlag, 2013 (s.34-37)