Juli 2016: Se, nu stiger solen av havets skjød
Estrid Hessellund og Sindre Eide:
Månedens salme juli 2016
Se, nu stiger solen av havets skjød (N13 798)
T: Jakob Knudsen 1891
M: Oluf Ring 1915
Noen salmer trenger tid for å bli sunget inn. Det gjelder blant annet nummer 784 i Norsk salmebok 1985. Det har undret oss at ikke flere menigheter har tatt i bruk denne vakre morgensalmen. Heldigvis kom den med også i Norsk salmebok 2013 – og nå i fornyet utgave, i og med at også det fjerde verset fra den danske originalen er et tatt med:
O, at jeg tør favne deg, skjære dag,
kalle deg med navne, min sjels behag,
alle gode navne, som best jeg vet:
Moder, søster, elskte: Min kjærlighet.
En kan undre seg over hvorfor akkurat dette verset ble utelatt i den forrige salmeboken. Ble det litt for klamt for salmebokkomiteen den gang med oppramsingen av alle de vakre ordene: Moder, søster, elskte: Min kjærlighet? Akkurat dette verset er kanskje det vakreste i hele salmen. Det handler om å ta imot den nye dagen som en vakker og dyrebar gave. Så god er morgenstunden at salmedikteren finner frem de aller beste navn han vet, for å beskrive sin takknemlighet til Skaperen som lar ham få «favne» enda en ny dag.
Jakob Knudsen (1858-1917) var dansk grundtvigsk valgmenighetsprest på slutten av 1800-tallet. Fra sitt hjem i Mellerup på Jylland kunne han se soloppgangen og bølgene, hvor Randers fjord munner ut i Kattegat. Og her skrev han sin «solsang». Selv kalte han ikke denne morgensang en salme, men den ble tatt inn i Den danske salmebok i 1953, og er siden blitt folkeeie i Danmark, både som morgensang, bryllupssalme og begravelsessalme.
Sangen innledes med et fødselsbilde. Solen stiger opp av «havets skjød», og «lyset lander på verdens kyst». De mange naturbildene og begeistringen over alt det skapte når sitt høydepunkt med en kjærlighetserklæring til dagen og livet – «tross synd og død» (v.2). Dikteren kjenner til «mørkhet» og «sjele-ve», men nettopp i morgenstundens lys kjenner han på befrielsen fra det onde og tryggheten ved å be: «Din vilje skje!» (v.3)
I det femte verset reflekterer dikteren over lysets og livets opphav. Han ser «lysvell bakved lysvell i himlen inn» og opplever morgenens vind som et pust fra Skaperen, «som åndet av lyset ut». Mens det er mennesket som ånder inn «luften i fulle drag» i vers to, er det nå Gud Skaperen som fullender skapelsen av den nye dag. Dette gir assosiasjoner til 1 Mos 2,7: Og Herren Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning.
I fortrøstning til livets Gud, går det an også å møte døden (v.6). I sluttverset utvides perspektivet fra den enkeltes tilværelse til å omfatte hele frelseshistorien fra skapelsen til fullendelsen, når Gud lar «alle dødens skygger for evig fly». I vers 1 lander lyset på verdens kyst, i vers 7 står lyset stille på lives kyst på oppstandelsens morgen.
Oluf Rings melodi beskriver bevegelsene i teksten. I første linje begynner det dypt nede. Det reiser seg høyere opp i andre linje, og når klimaks med topptonen i tredje linje. Deretter bøyer melodien seg dypt ned igjen til sitt utgangspunkt. Utropene i de forskjellige versenes tredje linjer er som melodiske trompetstøt: «Hvilken salig jubel», «at all mørkhet svinner», «alle gode navne», «livets Gud meg skjermer», «å for seiersjubel». Dette gir salmen en hel særegen livskraft.
Hør Grong Blandakor + Melhus revylag synge salmen på NRK/TV- sendingen «Salmeboka minutt for minutt».