Januar 2019: Den botnlause kjelda er opna
Estrid Hessellund og Sindre Eide: Månedens salme januar 2019
Den botnlause kjelda er opna (N13:365)
T: Jan Ove Ulstein 1993
M: Sigvald Tveit 20017
Kirkedagene i Fredrikstad i 1993 hadde som tema «Ved rennende vann». Det ble skrevet flere salmer med vann som tema. Jan Ove Ulsteins «Den botnlause kjelda» var en av dem. Den ble lansert på Kirkedagene med melodi av Henning Sommerro. Det var også med denne melodien salmen ble foreslått til den nye salmeboken i prøvesalmeboken Salmebok 2008, sammen med Sigvald Tveits melodi. Men i Norsk salmebok 2013 ble bare Tveits melodi valgt, kanskje fordi salmebokkomiteen opplevde den mest sangbar? Men også Sommerros melodi kunne ha vært med. Den er noe mer meditativ og ville passe godt for solister som ønsker å sette denne salmen på sitt repertoar.
I en mail om salmen som vi nylig fikk fra Jan Ove Ulstein, forteller han: «På mange måtar er det store tema eg tek opp: Den botnlause kjelda, knytt til eit hjarte som brast og ein nåde som renn ut av ei grav, endar opp med ein kjærleik som stod opp frå dei døde, han kjem frå det djupaste djup. Som du ser, er det Jesu død og oppstode som er det bibelske forlegget.»
Sunnmøringen Jan Ove Ulstein er teolog og forfatter. Han debuterte som lyriker med samlingen «Slag på berget» i 1975. Siden har det kommet flere lyrikksamlinger, barnebøker og en roman. «Hans forfatterskap er preget av kampen mot destruksjonskreftene, skyld og skam, mørke og uvær, men samtidig lengselen etter forløsning og nåde» (Nytt norsk salmeleksikon, bind IV, Fagbokforlaget, Bergen 2018).
Som i mange av Ulsteins tekster er også denne salmen gjennomsyret av bibelsk tankegods og referanser. Han lar salmens vi ligge (vers 1), sitte (vers 2) og stå (vers 3) ved «det rennande vatnet».
Et sentralt motiv er Jesu ord, ifølge evangelisten Johannes: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke. Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende
vann». (Joh 7,37 ff). Åpningen av salmens tredje og siste vers gir en direkte assosiasjon til Salme 42 i Det gamle testamentet: «Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud.»
Som så mange av Ulsteins dikt er også denne salmen full av metaforer. Men de henger sammen. En av de sterkeste metaforene finner vi i åpningen av det andre verset: Vi undrar oss over din nåde, / han holar ut berga av skam, / lar isberga breste i klage,/ og sakte spring kjelda vår fram.
Dette gir assosiasjoner til det gamle latinske ordtaket: Gutta cavat lapidem, non vi sed saepe cadendo. Dråpen uthuler steinen, ikke med kraft, men ved stadig å dryppe. Slik har ingen norsk salmedikter skrevet om Guds nåde tidligere. Om Guds ufattelige nåde som både er «den botnlause kjelda» og som vanndråpen som drypper og drypper uavlatelig. «Vannet – nåden – har en livgivende kraft til å omforme selv det hardeste materiale. Fjellet som uthules og isfjellet som brister står for menneskets syndige og gjenstridige natur. Den er det bare Guds nåde og kjærlighet som kan overvinne» (Nytt norsk salmeleksikon, bind IV).
Det er mye å reflektere over i denne månedens salme. Første gang den skal synges på en gudstjeneste eller i en annen sammenheng, kan det være en fordel at salmen først blir lest opp av en god diktleser. La gjerne alle sitte med teksten og tenke over den, før salmen synges. Her er mer å grunne over enn i mange andre salmer i salmeboken.
Hør Klæbu damekor synge salmen på NRK/TV «Salmeboka minutt for minutt (14. episode).